Anne-Margrethe Hovet lar sukkeret forsvare seg, poteten klage sin nød og fela fortelle sin historie. I novellesamlingen «Stemmen til ...» gir hun stemme til det som vanligvis ikke får det.

Det begynte med linjer som nektet å ligge stille. Bokstaver som hadde ligget i skuffen så lenge at de til slutt forlangte å bli hørt. For Anne-Margrethe Hovet har skrivingen alltid handlet om å lytte – til stemmer som ikke alltid er menneskelige.

Når startet det egentlig? Det spørsmålet er ikke lett å besvare for en forfatter som har samlet tekstfragmenter gjennom mange år.

– Tja, når begynte så det hele? Vanskelig å si, for noen linjer kom da, noen en annen gang, noen uteble fullstendig, forteller Hovet. – Noen linjer drar jeg opp av skuffen, da har de fortalt meg at de er lutlei av å ligge der. Da kan jeg ikke annet enn å lytte til den stemmen de har.

I «Stemmen til ...» møter vi perspektivet til de mest uventede fortellere: Barbie, adelen, natten, solen, stolen, kaffen og fantasien – for å nevne noen. Hver novelle gir stemme til et objekt, en skikkelse eller et fenomen som vanligvis ikke får det.

– Det virker som linjene elsker å ha sitt eget liv, å få meg frustrert og ha det gøy på mine vegne, med mine reaksjoner, sier hun med et smil.

Men hva er det som driver en forfatter til å gi stemme til sukker og poteter? Hovet mener det handler om noe dypere, en grunnleggende overbevisning om at alt vi omgir oss med, har flere dimensjoner enn vi umiddelbart ser.

– Har ting, matvarer og dyr en stemme – en stemme vi ikke hører? Ikke vet jeg, men jeg synes det er fascinerende å tenke seg til at en eller annen stemme har de. Ta for eksempel sukkeret. Hun synes det er leit at så mange prater negativt om henne. Det samme synes poteten.

Boken balanserer mellom fantasi og dypt alvor. Gjennom besjelingen – der objekter og fenomener blir legemliggjort – utforsker Hovet et tema hun har båret med seg siden barndommen: at alt og alle har minst to sider.

– Alvoret er vel at jeg tror alt og alle har to sider eller mer. En fremside, en bakside. Jeg tror boken vil passe for dem som tenker det samme, kanskje for alle, fordi jeg vil tro de fleste kjenner seg igjen i følelsene alt og alle har i boken.

Anne-Margrethe Hovet vokste opp i Kristiansand, og sørlandsbyen har satt dype spor. Sommeren, havet og – ikke minst – måkene.

– Jeg kan likeså godt si det høyt: Jeg elsker måker. Lyden av måkeskrik er det vakreste jeg vet. Det er lyden av varme og liv.

Men det var ikke bare bølgeskvulp som fylte barndomshjemmet. Faren spilte hardingfele, og Hovet vokste opp med slåtter og stev. Familierøttene strekker seg til Setesdal, og den tradisjonelle folkemusikken ble en naturlig del av oppveksten.

– For min del ble stev byttet ut med poesi, slåtter byttet ut med soul, funk og jazz. Men når fela tok over rommet, ble det en magisk stemning. Jeg lyttet. Fela hadde også en stemme ...

Kanskje er det nettopp denne evnen til å lytte – til fela, til bølgene, til måkene – som har gjort Hovet i stand til å høre stemmene som andre overser. I «Stemmen til ...» oppfordrer hun oss til å gjøre det samme: å lytte til det som vanligvis tier.