Med debutsamlingen Den tid, den glede vil Sebastian Foshaug Kyrkjebø være en stemme for dem som ikke blir hørt. Diktene springer ut av eget liv, smerte og en urokkelig tro på menneskets verdi.

Sebastian Foshaug Kyrkjebø har skrevet siden ungdomsskolen, men aldri med tanke på å gi det ut. Diktene var private, en måte å bearbeide det som var vondt og vanskelig i livet. En poetisk dagbok, som han selv kaller det. Veien til debut var derfor alt annet enn planlagt.

Det var en venninne som ved en tilfeldighet leste noe av det Kyrkjebø hadde skrevet. Hun mente han burde sende det inn til vurdering hos forlag. Han nølte, i frykt for å bli avvist (og eksponert!)

– Hun sa: «Du kommer nok til å få avslag hos samtlige forlag ved første forsøk, men du tåler vel noen nei på din vei? Og dette handler ikke om deg, men om alle andre som kan ha utbytte av det du skriver om.» Hun hadde rett. Noen «nei» ble det, men til slutt fikk jeg ja!

Kyrkjebø ble født i Bergen, men vokste opp på Tranby i Lier. Som 19-åring dro han på folkehøyskole i Stavanger, før han flyttet tilbake til Bergen og ble der i over ti år. Yrkeslivet har hovedsakelig vært i rus- og psykiatrisektoren.

– Jeg trodde dette var noe jeg skulle jobbe med hele livet, men systemet og min idealistiske tro på mennesket og menneskeverd slukte meg. Jeg måtte etter hvert ut av den sektoren, dessverre. Så forutsigbar er sjelden reisen vår. Jeg hadde nye drømmer og eventyr i vente.

Nå ønsker han å være «advokat» for mental helse med pennen som stemme – for dem som ikke kan bruke sin egen, og for dem som ikke blir hørt når de hever den.

Det er lite fiksjon i Kyrkjebøs dikt. Han skriver om egne erfaringer og opplevelser, og mener tekstene ville miste sin autentisitet og troverdighet hvis de ikke var selvopplevde.

– Slik jeg ser det, stammer den «beste» kunsten fra smerte. Smerte er ektefølt, rått og sårbart. Jeg syns det er noe vakkert i det. Og smerte og motgang er vel vårt største og viktigste verktøy for utvikling og personlig vekst? For meg er det hvert fall det.

Diktene i Den tid, den glede bærer preg av et humanistisk syn der det vandres i lys og mørke. Under alt ligger en tillit til at kjærlighet, håp og drømmer bærer – også når vi snubler. At godhet finnes, og at mennesket rommer mer enn det som synes.

Debutsamlingen er bare begynnelsen. Kyrkjebø er allerede i gang med neste bok.

– Jeg er snart ferdig med utkastet til bind to av Den tid, den glede, og jeg har trolig materiale til bind tre også. Ved siden av dette jobber jeg med en novellesamling som jeg håper å få ferdigstilt i løpet av året.

Drømmen er å kunne leve av skrivingen på sikt, selv om han vet det blir vanskelig.

– Jeg skal jakte på drømmen for alt det er verdt. Og går det ikke, så går det ikke. Da var ikke dette ment for meg. Men jeg prøvde hvert fall – oppriktig, helhjertet. Skriving vil uansett alltid være en sentral del av mitt liv.

Og så avslutter han med sin egen hilsen til leserne:

– Gråtkvalt poesi og kjærleik til folket!

Boka kan bestilles her.