Ekteskapet ... Sammen i gode og onde dager. Er det virkelig slik at et ekteskap blir sterkere og sterkere for hvert år? Når forelskelsen avtar, årene løper og de særegne egenskaper til begge kommer til syne. Noen skiller seg jo selvsagt, og det er vel ikke til å unngå i visse tilfeller, men mange holder også ut. De holder ut til tross for at den de er gift med utvikler seg til å bli den ene personen man forakter mer enn noen andre. Lyden av at gommene støter sammen i hvert evinnelige tygg under middagen, lukten av de samme sokkene som ikke skiftes så regelmessig som de burde, støyen fra TV-en som står altfor høyt på, majonesen med hull i begge ender og snorkingen på natten eller for så vidt også under middagsluren ... Heldigvis er kjærligheten i de fleste tilfeller så sterk at disse uheldige egenskapene kan bæres over med, men i noen tilfeller holder par sammen selv om kjærligheten har endret seg til det motsatte, nemlig renspikket hat. År ut og år inn, fra det ene jubileet til det neste.

Det var slik det var blitt for ekteparet Hansen. Hedvig og Karl. De nærmet seg det respektfulle gullbryllupet og hadde nå vært gift i førtini år. Ordet gift var et ord som Hedvig ofte hadde tenkt på den siste tiden. Ordet var synonymt med noe som ville ta livet av et menneske, og det var akkurat slik dette ekteskapet føltes. Vel skulle man etter hvert uansett ta kvelden, men de siste årene hadde hun vært hellig overbevist om at det var ekteskapet som ville ta knekken på henne, lenge før både alderdom og lumske sykdommer.

Hver eneste morgen møttes hun av dette gretne trynet med et skjegg som ikke hadde en naturlig grense mellom halsen og brysthårene. For ikke å snakke om hårene i nesen, ørene og nakken. Det eneste stedet han ikke hadde hår, var der hvor det burde ha vært, nemlig på hodet ... bare en liten tjafs midt i pannen som fremsto som en sydhavsøy som verken hadde hvite strender eller var spesielt eksotisk.

Det kunne gå timer før de kommuniserte med ord, for på morgenene var det for det meste små grynt, stønn og sukk fra dem begge. Ingen av dem arbeidet lenger, så dagene gikk stort sett over i hverandre, og for det meste ble de faste rutinene utført som, ja, faste rutiner. Karl satte på kaffe, Hedvig dekket frokostbordet. Han ryddet av, hun vasket opp. Slik sett fungerte deres ekteskapelige bedrift gjennom dagen, inntil kvelden kom. Da begynte kranglingen. Det var som oftest ikke store ting det startet med, men gjerne hvilket TV-program de skulle se på, om de skulle ha varmeovnen på fullt eller halvt, eller hvem som skulle gå ut med søpla. Deretter eskalerte det, og de angrep hverandre ofte på det personlige plan.

Så hvorfor gikk de ikke fra hverandre, hvorfor skilte de seg ikke og fortsatte livene sine på hver sin kant? Svaret for Hedvigs del var huset. Hun visste at han aldri ville gi avkall på det, og hun ville ikke for noe i verden bo et annet sted. Så derfor ble de boende der, sammen, dag ut og dag inn, i det som Hedvig oppfattet som et ekteskapelig helvete.

Hatet Hedvig følte, hadde eskalert den siste tiden. Den onde sirkelen ble smalere og smalere, og etter hvert følte hun at livet stort sett dreide seg om å plage den andre.

Det var onsdag, og klokken hadde akkurat slått tolv, da Karl stormet ut av huset.

– Hva skal du? Hun nærmest skrek til ham, men han svarte ikke. Han pleide alltid å gi beskjed når han skulle ut et ærend. Vanligvis gikk han på butikken hver onsdag, men det var ikke før senere. Det at hun ikke visste, stresset henne. Hun likte å ha kontrollen, og spesielt ettersom hun hadde planlagt noe helt ekstraordinært denne dagen. Allerede en måned tidligere hadde Hedvig begynt å sysle med tankene på å kvitte seg med Karl, og da på en slik måte at han aldri ville komme tilbake. Hun ønsket ham ut av livet sitt, og den eneste måten det kunne skje på, var at hun hjalp til. Denne siste natten hadde hun ligget våken mesteparten av tiden. Mye på grunn av den forferdelige snorkelyden som duret gjennom veggene, men mest fordi hun hadde bestemt seg for at dagen etter skulle det skje. Snorkingen skulle opphøre en gang for alle. Karls siste time var kommet.

På en måte var hun fornøyd med at han hadde forsvunnet ut. Da kunne hun gjøre de siste forberedelsene. Likevel hadde den hastige lufteturen gjort henne urolig.

Hedvig gikk med lange steg gjennom stua og deretter ned i kjelleren. Hun kjente lukten allerede idet hun åpnet døren inn til den ene boden, hvor Karl tilbrakte det meste av tiden sin. Det var her han skrudde på alle de tekniske apparatene sine, det var her han malte og snekret de ufyselige kunstverkene sine og det var her han brygget det eneste som Hedvig virkelig satte pris på med Karl, nemlig eplevinen. I en gjennomsiktig plastdunk sto den delvis under arbeidsbenken. Hedvig smilte skjevt. Tenk hvor lett det var å ta livet av noen når man enkelt kunne kamuflere det som en ulykke. Det var nemlig dette som var planen, og hun hadde gjort et godt stykke forarbeid. Hver gang Karl hadde vært ute av huset den siste måneden, hadde hun vært nede i boden hans og kartlagt alle de forskjellige flaskene med kjemikalier som han hadde stående i hylla over benken. Hver og en av dem hadde hun notert navnet på, og deretter hadde hun dratt til biblioteket hvor hun hadde satt seg ned ved en bruker-PC. Vel var hun en nybegynner når det gjaldt faget drap, men såpass mange krimserier hadde hun fått med seg at det å søke på giftstoffer på egen PC var som å be om å havne i fengsel. Hedvig hadde nøye gjennomgått de ulike flaskenes virkestoffer, og heldigvis viste det seg at en av dem inneholdt kjemikalier som selv i mindre mengder ville være dødelige for et voksent menneske. Men så var det dette med å blande med andre mengder væske, da ... Dunken med eplevin rommet to liter. Hvor mye ville det forringe prosessen, og hvilke mengder måtte hun bruke? Flasken hun hadde søkt seg frem til, viste seg å være så effektiv at under halve flasken skulle rekke.

Hedvig gikk ut av boden igjen og bort til trappen. Hun sto stille i nærmere ett minutt for å lytte om Karl mot formodning allerede var tilbake. Ingen lyd, hun var fremdeles alene i huset. Raskt smatt hun inn i boden igjen. Hun skulle akkurat til å strekke seg etter flasken, da hun husket på hanskene. Hedvig ble nærmest kvalm av sin egen håpløshet. Det hadde vært nok til å ødelegge hele opplegget. Et fingeravtrykk på flasken som hadde forgiftet mannen ... Herregud.

Opp fra bukselommen dro hun frem to hvite latexhansker. Hun trakk dem over hendene og strakk seg så etter flasken med giftstoffene.

Tenk, nå skulle det endelig skje, det som hun hadde ventet på en hel måned. Eller egentlig et halvt liv. Nå var det slutt på irriterende lyder, ekle lukter, dårlig stemning og vonde ord. Nå skulle hun endelig kvitte seg med ektemannen. Hun gjorde en siste vurdering. En siste analyse av Karl. Nei, det var ingenting positivt å hente frem. Eller jo, eplevinen.

Hedvig skrudde av korken, som var utstyrt med barnesikring. Hun nikket for seg selv, som om det var en bekreftelse på at innholdet virkelig var giftig. Sakte, men sikkert, helte hun den dødelige væsken ned i eplevinen. Hun stanset av og til slik at den fikk spredt seg. Den blanke væsken var umulig å oppdage. Den laget ingen synlige endringer i den eksisterende fargen. Hun stoppet da flasken var halvtom, kikket tankefullt ut i luften før hun deretter fortsatte å helle resten av innholdet ned i vinen. Det var like greit å ta godt i når man først var i gang. Planen nå var å vente. Vente til kvelden når Karl skulle ned og prøvesmake. Han gjorde nemlig det hver eneste aften før han gikk og la seg. Deretter var det bare å vente til han falt om på kjellergulvet. Da skulle hun legge den tomme flasken med kjemikalier på kanten av hyllen over den åpne eplevintønna. Det skulle se ut som om den hadde veltet slik at innholdet hadde rent oppi tønna. Det var helt genialt. Det var helt ...

– Mamma? Mammaaaa? Hedvig kvapp til. Ida ... Det var Ida som ropte. Datteren. Hedvig sprang opp trappen. Hun hadde ikke sett datteren på lang tid. Ida og mannen Ulrich hadde flyttet til en annen kant av landet, og de traff hverandre ytterst sjeldent.

– Ida! Jenta mi. Hedvig løp mot henne og gav henne en stor klem. Hun merket samtidig den store bulen på magen hennes.

– Men Ida? Hva?

– Du skal bli bestemor, mamma. Og pappa skal bli bestefar. Hedvig satte i et hyl. Hele ansiktet sprakk opp i et stort smil. – Og nå skal vi ut og feire. Kom igjen. Sleng på deg en kjole. Ulrich venter i bilen, og jeg har allerede avtalt med pappa.

– Men jeg må … Tankene smalt raskt tilbake til kjelleren, men hun hadde jo skjult den tomme flasken, og planen kunne enkelt utsettes eller avbrytes når hun kom hjem igjen.

– Ingen tid til somling nå. Opp og skift, bestemor. Ida smilte og viftet mot henne med hendene.

Ti minutter senere satt Hedvig i bilen sammen med Ida og Ulrich. Sjelden hadde hun kjent på en slik glede. Og gleden skulle snu seg til en enda større overraskelse: Feiringen skulle nemlig vise seg å være adskillig større enn hun hadde tenkt. Hedvig ble nemlig ledet inn i et festlokale hvor nærmere tyve personer satt og ventet på henne. Familie, venner og bekjente satt festkledde og klappet henne inn. Den eneste som selvsagt manglet, var Karl.

Idiot, tenkte hun og ristet svakt på de grå krøllene. Selv på en slik dag klarte han å irritere henne. Minuttet etter sto han der likevel plutselig. Han var kledd i det som måtte være en nyinnkjøpt blå dress, med sort silkeslips og blanke, brune sko. Hår og skjegg var nybarbert, og han så riktig så elegant ut. Han klappet to ganger i hendene og forsamlingen stilnet.

– Kjære alle sammen. Dette er en gledens dag. Hedvig og jeg har akkurat fått beskjed om at vi skal bli besteforeldre, og at denne nyheten skulle sammenfalle med vårt gullbryllup er jo helt fantastisk. Hedvig kjente ett rykk i kroppen. Hun hadde glemt hele jubileet og forsto nå plutselig hva som foregikk. Karl hadde arrangert det hele bak hennes rygg. Ikke rart at han hadde vært stresset og mutt den siste tiden. – Jeg vil bare si til dere alle at et ekteskap kan være en prøvelse, og jeg må innrømme at Hedvig og jeg har hatt våre stunder hvor man går oppi hverandre og kanskje irriterer seg mer enn man bør.

Karl gikk bort til stolen der hvor Hedvig satt, la hånden kjærlig på skulderen hennes og kikket henne i øynene. – Jeg husker likevel alle våre fine stunder, Hedvig. Da vi traff hverandre, da vi giftet oss og ikke minst da vi fikk Ida. Nå skal vi bli besteforeldre, og en fugl har akkurat hvisket meg i øret at Ida og Ulrich også skal flytte hjem igjen. Så la dette bli en ny start for oss, Hedvig. En start på de neste femti årene i ekteskapets lenker.

Hedvig kjente varme tårer som rullet nedover kinnene. Tenk at hun hadde lagt denne mannen for hat. Han som hadde gitt henne Ida og som garantert ville bli den mest fantastiske bestefaren i verden. Hun reiste seg opp, gav ham en varm klem og hvisket ham ømt i øret.

– Tusen takk, elsklingen min. Jeg skal ta meg sammen fremover. Jeg skal bli den du en gang elsket. Karl smilte til henne, og gav henne samtidig et vinglass.

– Vi må ta en skål, folkens. Hev glassene. Karl kikket utover langbordet og fanget blikket til smilende gjester.

– Årsaken til at jeg var litt sein i sted, var at jeg måtte hjem en tur for å hente Hedvigs favorittvin, nemlig eplevinen jeg har satt for anledningen.

Blodtrykket til Hedvig falt dramatisk. Verden raste sammen. Ansiktet ble likblekt og munnen knusktørr. Tankene spant som en edderkopp på speed. Hun måtte stoppe dette før ... før …

Karl tok ordet igjen.

– Uheldigvis klarte jeg i iveren å velte hele dunken utover gulvet, så vi får ta til takke med husets egen eplevin. Hev glasset og skål, folkens. Skål for barnebarn, og skål for min kjære Hedvig.

Hedvig kunne nesten ikke tro det var sant. Hun var reddet. Karl var reddet. De var egentlig reddet alle sammen. Herregud, det hadde jo blitt et massedrap. Hun så Karl helle innpå glasset i en slurk og satte selv glasset mot leppene og kjente vinen lindre den knusktørre halsen. Den var ikke like god som Karls hjemmelagde, men den fikk duge. Karl bøyde seg samtidig mot henne og hvisket henne flirende inn i øret.

– Ikke si noe til de andre, kjære, men jeg sølte heldigvis ikke alt. Jeg fikk akkurat nok til et glass hver til oss to ...

Påskekrimnovellen Gift er skrevet av Jan-Erik Vik. Den er én av totalt 27 noveller i boken Gift.
Mer informasjon om boken finner du her.