Else Skranefjell er en svært produktiv forfatter. Nå er hun klar med sin åttende bok, «Ferdinands datter», som utgis på Publica. Også denne gangen er fortellingen forankret i historiske fakta.

Da Skranefjell var omtrent 50 år, bestemte hun seg for at hun skulle skrive en roman når hun ble pensjonist. Hun visste riktignok ikke hva hun ønsket å skrive om, men etter å ha sett gjennom en rekke slektsdokumenter for å få orden i dem, skjønte hun at her fantes det flere spennende historier som det var vel verdt å skrive om.

Skrev om sin egen slekt

I 2016 ga Skranefjell ut en roman i to bind, «Den lange reisen til St. Croix», som handlet om hennes egen tipp-tipp-tippoldefar, Ferdinand August Charisius (1738–1806). Han var en danskfødt jurist som vokste opp i Kristiansand og arbeidet hos generalguvernøren på den dansk-norske slaveøya St. Croix i Karibia. Der giftet han seg med den fargede Elisabeth. Etter 16 år tok Ferdinand med seg familien til Fredrikstad, der de bodde i ti år før de flyttet til Arendal.

– Da denne romanen ble utgitt, hadde jeg ingen planer om noen oppfølger for å dekke familiens historie i Arendal, forteller Skranefjell. – Snarere tvert imot. Jeg syntes det var et for stort spenn fra slavesamfunnet på St. Croix til «sosieteten» i Arendal. Et par år senere ombestemte jeg meg likevel og skrev «Ferdinands datter», som er en frittstående oppfølger til «Den lange reisen til St. Croix».

Kvinnelig hovedperson

Hvorfor ombestemte Skranefjell seg? Hun grunngir det på følgende måte: – Fellesnevneren for mine romaner er en idé eller en historie om et liv som fenger meg, slik at jeg ønsker å levendegjøre dette livet – hvordan det var og hvorfor det ble sånn. De tidligere romanene mine hadde alle hatt en mannlig hovedperson, kanskje fordi kvinnene var mindre «synlige» i tidligere tider. Nettopp derfor ønsket jeg denne gang å skildre et kvinneliv. Romanens jeg-person er datteren til Ferdinand Charisius, min egen tipp-tippoldemor, Georgine Christiane Charisius (1782–1860), som levde mesteparten av sitt liv i Arendal. Jeg visste på forhånd svært lite om henne (og enda mindre om Arendal), men jeg oppdaget underveis at det var ganske mange kilder å øse fra.

Frihet, likhet og brorskap

Skranefjell forsøkte å sette seg inn i hvordan livet må ha fortont seg for Georgine som kvinne på 1800-tallet. – Vi vet at hun var umyndig og uten stemmerett hele livet, forteller hun. – Hennes oppgave var å være hustru og mor. Datidens konvensjoner la en effektiv demper på hennes muligheter til utfoldelse på andre arenaer enn innenfor hjemmets fire vegger, men slik jeg har tolket henne, ble hun tidlig bevisst på at hun hadde et liv som bare var hennes eget, uansett hvilken mann hun var gift med og hvor mange barn hun fikk.

– Georgine var født inn i en familie som tilhørte borgerskapet i Arendal. Etter sin far, Ferdinand, arvet hun idealet fra den franske revolusjonen om «Frihet, likhet og brorskap». Hun opponerte mot urettferdigheten mellom rike og fattige i den grad det var rom for det i det klassedelte samfunnet hun levde i. Rammene rundt Georgines liv er dokumentert ved omfattende research. Personligheten hennes vet vi imidlertid lite om, men underveis i skrivingen ble hun «levende» for meg.

Forankret i virkeligheten

«Ferdinands datter» er riktignok en roman, men Skranefjell har tatt utgangspunkt i historiske fakta. Hun forteller at alle personene i Charisius-familien, deres ektefeller, svigerfamilier og etterkommere er virkelige personer. Andre personer er oppdiktet, men rammen rundt fortellingen er forankret i virkeligheten. – Jeg har blant annet gjengitt gravtalen ved Ferdinands død, og den eksisterer slik den er gjengitt i boken. Det er også et faktum at prins Christian Frederik var på besøk hos Georgine med familie på Torbjørnsboe utenfor Arendal. Bakerst i boken finnes det også detaljerte kildehenvisninger og en oversikt over hva som er fiksjon og hva som er dokumentert.

Godt i gang med nytt prosjekt

Skranefjell har fått spørsmål fra leserne om ikke hun kan skrive en bok som dekker tiden etter «Ferdinands datter», men hun tror ikke dette blir aktuelt.

– Dette kommer spesielt av at min første trilogi, «Når tausheten taler», allerede dekker tidsrommet 1872-1946, riktignok for en helt annen gren av familien min, og de nasjonale rammene for denne perioden er grundig innvevd i handlingen.

Skranefjell er derimot god i gang med sin neste roman, der hun også henter stoff fra historien. – Den har fått arbeidstittelen «Den italienske duellanten» og handler om Mathias Zoëga, som er dokumentert å være min niende tippoldefar, forteller Skranefjell. – Historien bygger på følgende linjer på et A4-ark blant mine slektspapirer:

Mathias Zoëga f. Ca 1530-40, italiensk adelsmann, som eide et landgods nær Verona. Om dets grenser kom han i strid med Hertugen av Verona og drepte denne i en duell, hvorpå han flyktet til Tyskland og blev sprogmester og lutenist ved det Lüneburgske hoff. Han blev siden lærer for de fyrstelige barn i Mecklenburg hvor hoffpresten Johannes Stampen 1570-80 omvendte ham til lutheraner. Han blev så geheimkammertjener ved det Holsten-Gottorpske hoff.

Paven skal ha tilbudt ham pardon hvis han ville vende tilbake til katolisismen, men da han avslo det, blev hans gods konfiskert og han «in effige» brent i Rom (i bann).

– Under skrivingen blir min evne til research om 1500-tallet satt på den ytterste prøve, forteller Skranefjell. – Jeg tror det blir en spennende roman.

Vi gleder oss!

Klikk her for å kjøpe boka!