Kristin Augestad lar seg inspirere av alt fra tannpuss til kirkegårder i diktsamlingen Møll. – Boka handler om nærhet og avstand. Hvordan det er å knytte nye bånd, hvordan det er når disse rakner, forklarer debutanten.

– Å utrykke meg kunstnerisk, det være seg ved å male eller skrive lyrikk og sangtekster, har alltid vært viktig for meg. Samtidig som de første diktene i samlingen ble til som telefonnotater, var jeg i gang med å male et bilde som omhandlet døden og astrale reiser. Behovet for å lage noe slikt, kom til ved at jeg undret meg mye over den type fenomener, sier Augestad.

En livskrise fikk Augestad til å ta pennen fatt.

– Det ble rett og slett naturlig å bruke alt som skjedde i livet mitt som inspirasjon. Jeg skrev dikt når det dukket opp idéer – ved tannpuss, på trikken og når jeg gikk turer, spesielt på kirkegårder. Gravplasser er vakre og fredelige. Først var diktene en personlig outlet, men etter hvert i skriveprosessen så jeg at alt egentlig handlet om relasjoner. Da jeg innså at andre kunne relatere seg til diktene, bestemte jeg meg for å sortere dem og fortsette til det ble en samling, sier forfatteren.

Resultatet ble en diktsamling som zoomer seg inn fra verdensrommet og ned til jorden, til byen, og menneskene her som fomler rundt og prøver å finne en slags mening. Spesielt når man er ung voksen kan det stoppe litt opp idet man skal finne seg selv og sin plass, med alle forventningene man har til seg selv og omgivelsene. Endringer kan komme plutselig, med sorg og kriser, men også vekst og nye veier som utfall. 

Astronomi og maling

Kristin Augestad er oppvokst på Manglerud i Oslo. Hun er utdannet faglærer i kunstfag ved OsloMet og har studert billedkunst i Polen. Han har også bodd på New Zealand, og har lyst til å bo flere steder i verden. Augestad beskriver seg selv som en nysgjerrig sjel som vil oppleve så mye som mulig mens hun befinner seg på kloden.

– Ellers har jeg en stor interesse for kunstfeltet og kunstneriske uttrykksformer, og tegner og maler ved siden av å skrive lyrikk. Astronomi er en annen stor interesse, og jeg bruker feriene på å reise verden rundt etter solformørkelser. Dette er et tema som gjennomsyrer mye av min kunst.
 

Sorg og forvirring

Målgruppen for Møll er unge mennesker, og kanskje spesielt jenter rundt forfatterens egen alder, sånn midt mellom 20 og 30. Samtidig treffer boka mange som opplever sorg, eller som til tider føler seg forvirret over tilstanden og ser verden utenfra.

– Jeg tror de språklige bildene er noe mange kan glede seg over, som om man går på en utstilling. Oppfatningen skjer inni betrakteren, og opplevelsene av diktene er unike for den enkelte observatør og leser. Jeg gleder meg til å høre reaksjonene.

Møll er en bok som dreier seg om det å miste, når relasjoner endres. Man kan lære mye om seg selv av å se innover, når omgivelsene ser ut til å falle litt fra hverandre.

– Som billedkunstner er min intensjon å gjøre det usynlige synlig. Slik er det med boken også, og måten jeg har valgt å skrive på, forklarer Augestad.

Det mørke fikk lov til å være mørkt

Selv har Kristin Augestad alltid taklet motgang ved å fråtse i galgenhumor, men denne gang ville hun at det mørke skulle få lov til å være mørkt. Likevel ble det en del humor, gjennom den øyeblikkelige og direkte måten hun valgte å formulere diktene på.

– Jeg hadde lyst til å skrive om vonde følelser, men på en vakker måte gjennom språklige bilder jeg nesten kunne tenkt meg å male. Jeg vil invitere leseren med på en reise i et mørkt bylandskap og skrive personlig om mørket i oss, slik at det kan oppleves som vakker og meningsfull lyrikk. Med meningsfullt, mener jeg det en leser kan kjenne seg igjen i, eller oppleve som spennende og unike bilder, sier debutanten, og fortsetter: – Det finnes et tusentalls bøker som handler om eksistensiell krise og melankoli, men formen hver forfatter skriver på, er unik. Diktene mine er skrevet med et til tider korthugd og desperat språk som inviterer leseren inn i øyeblikket. Jeg vil at diktene skal oppleves som fremstillinger av følelser vi ikke vet helt navnet på, men som kommer til syne gjennom ordbilder.

Spennende terreng

Hun er spent på mottakelsen.

– Som debutant beveger jeg meg ut i nytt terreng, og det er veldig spennende. Bokutgivelse er en ny erfaring, så det er vanskelig å si hvilke forventninger jeg har. Håpet derimot, er at det blir en bok mange blir glad i. Det har vært en fornøyelig prosess å jobbe strukturert med samlingen, og jeg tror det er en erfaring jeg har lyst til å gjenta. 

Augestad tror mange vil synes at formen på innholdet er spennende. Det er en fortelling som starter ved utkanten av jorden, gjennom øyene til en som ser ned hit, og treffer bakken med et smell. Det er en mørk, men vakker bok.

– Den setter ord på øyeblikkelige fornemmelser og tilstander det kanskje ellers ikke er lett å sette ord på. Tilstander som oppstår idet relasjonene til oss selv og andre endres. Jeg vil si boken er behagelig og interessant å lese, med en dynamisk komposisjon når det gjelder tempo og takt, sier Augestad og peker på at boken er ekte og direkte, uten pompøse formuleringer. Den bærer heller preg av en tilstedeværelse og fanger leseren i øyeblikket, samtidig som de språklige bildene i og mellom linjene kan sitte igjen på netthinnen.

Byjente til fjells

Augestad har flere prosjekter på gang.

– Jeg leker litt med en idé til neste bok. Selv om jeg foreløpig er litt usikker på formen, har jeg tenkt på å bruke avsidesliggende steder og fjell som inspirasjon. Det kan bli en spennende utfordring for en eksosbelagt byjente! Ellers har jeg det siste året jobbet med to billedserier jeg håper å få stilt ut i Oslo innen et halvt års tid.